Siden dette var første skikkelige randonee til Haakon og Marius var fokuset satt til testing av utstyr, ferdsel i fjellet og litt høyere kosefaktor på tempoet.

Takket være utlånstilbudet av toppturutstyr hos Sportsnett, fikk vi med oss flere par med ski og støvler av ulik karakteristikk og skredutstyr. Noe av bekledning var vi også heldig å få låne av Rab (hint: vi fikk til og med testet et helt nytt ulansert antrekk).

Værmeldingen for Øyfjell ga blandede følelser. Det hadde dumpet ned mengder med snø dagene i forkant, nesten i samme takt som skredvarslet økte dag for dag. Vi lot oss ikke skremme av den grunn, vi måtte bare tenke ekstra på sikkerheten og alltid ha i bakhodet at «det er ingen skam å snu».

Dagen var kommet og det var klart for avreise. Fredag 13. Januar, klokket vi ut av butikken 15:00 og satte kursen fra Lysaker. Føret var noe trått og ekkelt frem til vi kom litt lengre inn i Telemark og vinterland åpnet seg. Trærne hang tungt og snøfulle av all snøen som hadde dumpet ned de siste dagene. Stemningen for skikjøring i bunnløs pudder ble raskt intens i bilen.

Vi ankommer hytta med godt mot og høye forhåpninger. Vi var faktisk så ivrige at vi spant på oss skiene og trasket opp bak hytta for omtrent 30 meter med slak bakke, kun for å se om snøen sto til forventningene – og det gjorde den. Spenningen var til å ta og føle på.

Lørdag 14. januar

Klokken er 07.00 og første koppen med kaffe er inntatt. Målet for dagen er Bosnuten. Fjellet gir uttrykk for en profil som er passende både for nye og erfarne toppturentusiaster, og skulle kunne by på fin nedkjøring i et trygt og enkelt terreng.

Vi ankommer startpunktet og bestemmer oss for å gå «Sommerruten». Ruten er noe lengre, men gir en mykere og mindre skredutsatt inngang til fjellet.

Før avmarsj kontrollerer vi skredutstyr; søker, stang og spade.

Turen startet fint med en rolig stigning opptil 10 % og fantastiske snøforhold. Det var ingen spor i sikte og helt urørt. Pudderet sto oss til knærne da vi jobbet oss oppover gjennom skogen.

20 meter over tregrensa gikk første drønn. På et nanosekund så vi alle sammen på hverandre og var helt stille. Skrekken tok oss et øyeblikk. Skredvarslet hadde gitt utrykk for at det var vedvarende svake lag i snødekket, og som kjent kan dette utløse såkalte «drønn» dersom dette laget kollapser når noen ferdes på toppen av det.

Vi argumenterte for og i mot, og konkluderte med at turen fortsetter.

Ruta som vi skulle følge videre flatet ut i stigningen og vi befant oss etter hvert i terreng som var 0-5% grader helning. Dette var argumentet vårt for å fortsette turen. Selv på flat mark utløste vi flere drønn på veien, som til slutt førte til at vi stoppet og satte oss ned for lunsj. Vi tenkte slaget var tapt og at skikjøringen vi hadde drømt om ikke ville bli realitet.

I synet av Bosnuten skimtet vi flere ivrige skikjørere som kjørte fra toppen av fjellet! Hvordan kunne det være mulig når vi så vidt turte å bevege oss i terrenget vi befant oss? Vi pakket sammen og bestemte oss for å kjøre ned til bilen og sjekke om forholdene var noe annerledes der hvor de andre kjørerne kom ned.

Det ble ikke mye til nedkjøring til bilen, men når vi omsider kom oss dit ble vi møtt av noen andre som hadde tenkt til å gå opp samme ruten som vi kom ned. Vi advarte mot forholdene som vi hadde møtt og drønnene som vi hadde utløst, og satte snuten mot de andre skikjørerne.

Omsider kom vi til en parkeringsplass hvor vi så flere som pakket på seg utstyr, klar for å bestige Bosnuten. Vi slo av en kjapp prat og bestemte oss for å prøve selv. Vi hadde tross alt sett flere som hadde kjørt ned fra toppen uten problem …?

Utstyret ble sjekket nok en gang, skiene ble tatt på og forsøk nummer 2 var i gang. Stigningen denne gangen var langt brattere og foregikk i mer tett skog. Snøen var fremdeles det samme lette, dype pudderet.

Vi kom over tregrensen og snøen var mer stabil. Det var ingen tegn til drønn og vi holdt godt unna skredutsatte områder. Vi gikk videre opp fjellet og fulgte sporene til de som har gått før oss. Klokken var nesten blitt 16:00 på dette punktet og vi var godt oppe i fjellsiden. Desto høyere vi kom, desto mer hardt ble det. Valget om å snu ble fattet, på grunnlag av sikt, føre og tunge bein.

Denne nedturen ble det vi håpet på. Snøen var fantastisk, og skiene leverte til de grader. I skogen var det Japan-tendenser en periode. Etter 17 minutter nedkjøring var vi plassert i bilen igjen med retning hytte, middag og noe godt i glasset.

Dagen var fullkommen.

Søndag 15. Januar.

Hjemreisedag og siste mulighet til å få skviset inn en ekstra liten tur. Det har snødd hele natten og vært betraktelig lavere temperatur. Dette resulterte i enda bedre snø enn det vi hadde hatt dagen før på Bosnuten. Stemningen i bilen var høy.

Dagens fjell var noe vi hadde sett oss ut på veien hjem fra Bosnuten dagen før. Fjellet går under navnet Storfjell. Vi stoppet rett ved parkeringen ved fjellet og satte i marsj.

De første stegene ble satt og realiteten var ekte. Vi sto med pudder helt opp til toppen av låret. Gleden var stor. Vi jobbet oss oppover fjellet mens synet av toppen var borte i tjukk tåke.

Vi passerer tregrensen og tåka forsvinner. Det virket nesten som at noen blåste bort tåka kun for oss. Synet av toppen gledet oss og etter 20 raske minutter var vi der.

Skiene ble satt i kjøremodus og nedkjøringen sto for tur. Jeg satte først utfor, og i mine snart 8 år på randonee kan jeg med hånda på hjertet si at dette var noe av den beste snøen jeg har opplevd.

En kunne høre latteren og små rop av glede etter hvert som guttene jobba seg ned gjennom skog og pudder. Vel landet ved bilen var vi alle veldig fornøyde med opplevelsen, spesielt Marius og Haakon som for første gang har opplevd den skikkelige gleden med randonee.

Bilen ble raskt pakket sammen og kursen satt mot Oslo. Erfaringen vi står igjen med etter denne turen er viktigheten av skredutstyr og ikke minst viktigheten av å kunne bruke det. En vet aldri når skred kan gå, og skulle man være så uheldig og havnet i et, må man vite hvordan utstyret funker.

Det er ingen skam å snu dersom man opplever at forholdene er for skumle og uoversiktlige.

Velg rett type utstyr til ditt bruk. Ved at vi var så heldig og fikk teste flere ulike skimodeller og støvler, kunne vi lett velge ut hva som passet best for vår kjørestil, vektpreferanse og turopplevelse. Kom gjerne innom butikken, så tar vi deg gjennom alt dette.

Helt til slutt vil jeg bare si, kos deg i fjellet! Ta beina fatt og opplev naturen. Det er en lekeplass som venter der ute Vær forsiktig, ta forhåndsregler, sjekk utstyr og gjør deg kjent med turen du skal gå. På den måten kan du ferdes trygt.

Takk til Sportsnett CC Vest for lån av utstyr med mer. God tur!

Hilsen Oscar