Artikkel: Solotur til Rondane

Etter en sen start på dagen med dekkskifte på bilen er jeg klar for å vende snuta nordover.

Klokken er blitt fire, og bilen er parkert ved foten av Rondane. Det er ikke et eneste vindpust og solen smiler der den henger på himmelen.

Dagens etappe blir ikke lang med solen som stadig synker på himmelen. Etter drøye halvannen timers gåing er 8 km tilbakelagt og 400 høydemeter besteget. Dette gir et godt utgangspunkt for morgendagens toppstøt.

Målet for turen er 2000-meterstopper, og prikken over i-en, Rondslottet, som jeg måtte snu på året før.

Den gangen var det snø fra langt nede i dalen og helt opp til toppene, noe vi ikke var helt forberedt på. Denne gangen er det ikke et snøfnugg å se, men på Yr meldes det om stiv kuling med vindkast opp i liten storm for dag to.

Mat på tur kan være så mangt. Jeg pleier å si, «kan du lage det hjemme så kan du lage det på tur, spørs bare på hvor glad du er i å bære».

Jeg har nemlig sett turfolk bære med seg hele pizzaovner på tur, og selv velger jeg ofte smijernspannen for å lage mat.

Denne turen der i mot er lettvekt et mer aktuelt tema. Hele oppakningen skal være med opp på toppen og da lønner det seg med en ikke altfor tung sekk.

I løpet av natten kom vinden og herjet med meg og teltet. Jeg fikk for ikke å ha gjort jobben god nok i første omgang.

Teltbardunene løsnet og det kjentes som om hele teltet ønsket å lette. Utrolig nok klarte jeg å ikke gjøre jobben godt nok denne gangen heller. Til sammen måtte jeg rebardunere teltet tre ganger i løpet av natten.

Morning kom og målet var å starte tidlig før vinden ble for ille. Klokken 08.00 var teltet slått ned og jeg var på vei oppover i fjellet.

Rondholbekken som renner ned fjellet har begynt å fryse til, og det knaser under føttene i morgen rim på bakken.

Opp Rondholet, dalen som leder til Rondslottet, kjenner jeg vinden sterkt i ryggen. Vinden blir presset mellom fjellveggene og akselerer opp og gjennom dalen. Jeg merker at storsekken på ryggen blir som et seil i vinden og jeg tar et ekstra godt tak i steinene foran meg.

På siste etappe opp til Vinjeronden, som er toppen før Rondslottet, må man bruke alle fire for å delvis klatre oppover den svært steinete fjellsiden. Dette ble den mest krevende delen av turen.

På toppen av Vinjeronden har det lagt seg et jevnt lag med rim, som også ligger hele veien ned eggen til Rondslottet og opp siste biten til toppen.

Med en vindstyrke som stadig prøver å velte meg og det store seilet av en sekk jeg har på ryggen over ende, kombinert med at bakken er såpeglatt, bestemmer jeg meg for å snu.

Vinjeronden ble beseiret, men dette var ikke dagen for Rondslottet.

Ned fra fjellet, i god behold, tar jeg turen innom Rondvassbu. DNT-hytten som er betjent sommerstid har stengt for sesongen, men en liten selvbetjent hytte holder åpen for dem som ønsker å nyte høstværet i fjellet.

Til min store overraskelse er den tilsynelatende lille hytten stappfull med folk. Noen er på vei ut på tur, andre kom akkurat tilbake. Jeg blir invitert inn på kaffe og kortspill, noe som passer meg, en sliten turgåer, ypperlig.

Etter hvert som dagen gikk bestemte jeg meg for å rette hodet hjemover. Enda et toppstøt hadde jeg ikke krefter til.

Turen gikk ikke etter planene, men den leverte storartet for det. Man trenger ikke alltid å følge planen. Det viktigste er ofte å komme seg ut på tur.

Så jeg takker Rondane for en spektakulær opplevelse i høyfjellet og de hyggelige menneskene jeg møtte på Rondvassbu.

På gjensyn.