Turfakta

Vi valgte å ta utgangspunkt i den klassiske ruten Finse - Krækkja - Stigstuv - Sandhaug - Litlos - Hellevassbu – Haukeliseter. På alle disse stedene er det hytter hvor man kan overnatte dersom man ønsker det, men vi valgte å telte. Dette ga oss seks fulle dager på ski.

Dag 1 – Hardangervidda er ikke flat!

Ved ankomst Finse sent kvelden før kom vi i prat med et par karer som var ute i samme ærend som oss. «Skal dere ta Bakken i kveld?» var noe av det første de spurte om. Bakken med stor B i området Finse måtte vi innrømme at vi ikke visste hvor var, noe som resulterte i blikk som tydelig kommuniserte at vi hadde noe å glede oss til.

Endelig fikk jeg faktisk se Finse. De andre gangene jeg har vært her var det whiteout.

Denne første dagen viste Hardangervidda seg fra sin beste side. Skjønt, om man kommer hit og tenker en vidde er flat, så får man seg fort en liten overraskelse. Korte og lange oppoverbakker slynget seg mellom Hardangeljøkulen og de andre toppene mellom Finse og Krækkja. De første øktene funderte vi på hvilken av dem som var Bakken, men kom ikke frem til noe entydig svar. Vi koste oss i alle.

Et makkerpar med matchende klær og pulker gikk parallelt med oss. De to britene kunne fortelle at de skulle gå til Rjukan som trening til en ekspedisjon til Sydpolen. De var trivelig følge, og pausene i de lengste oppoverbakkene ble brukt til å diskutere ski og utstyr - en interesse vi absolutt hadde til felles. Den mest erfarne av de to var spesielt begeistret for Ousland-skien til Åsnes. Taktikker for å forsere bratte nedoverbakker med taudrag og pulk ble også utvekslet, og etter å ha blitt forbikjørt av en hylende nordmann som lekte cowboy på pulken noen ganger, tok polfarene mot til seg og testet akebrettaktikken de også.

Dag 2 – Fortsatt ikke flatt

I løpet av natten hadde kulda transformert vidda til en glitterbombe som ville fått ABBA til å rulle seg i snøen i håp om at noe skulle feste seg. I likhet med oss tror vi de ville fått litt problemer med det – feste var generelt en liten utfordring. Mohairfellene gjorde den beste jobben, men både vi og de britiske polfarerne tok skiene på pulken i de lengste oppoverbakkene. Det er ikke alltid bare-bare når du har en pulk som veier 2/3 av egen kroppsvekt som drar i motsatt retning.

Etter noen bakker, en omvei, og midt i dagens tredje ABBA-låt dukket en rekke tekstiler i knæsje farger opp på himmelen. Kiter! Det kunne ikke bety annet enn at vi var i ferd med å passere Dyranut. Halvveis opp dagens siste, lange bakke kom en av dem og holdt oss med selskap. Føreren lekte seg opp fjellsiden med to pariserpulker lydig på slep.

Ved Stigstuv vinket vi farvel til britene og ruslet i sporene til en rev til vi fant en fin teltplass.

Dag 3 – Forsmak på påske

«Hæ? Har vi passert Byen allerede?»

Landskapet har gått fra kupert til langstrakt og påskeværet gjør at den solide bekledningen er byttet ut med netting. De første kilometerne passerte før vi fikk sukk for oss. «Byen» er et av de stedsnavnene på kartet vi har bitt oss merke i, og viser seg å være en liten ansamling nedsnødde hytter. På sommeren går det vei hit, men nå er det scooter eller ski som gjelder.

Etappen til Sandhaug glir unna og viddefølelsen får feste. I pausene fungerer beddingen på pulkene som førsteklasses solsenger. Ved Sandhaug kommer vi i prat med de ansatte og får en oppdatert værmelding. Angivelig skal det bli dårlig vær et par dager fremover. Krækkja var vårt siste holdepunkt med mobildekning, og basert på Telenor sitt dekningskart får vi ikke dekning igjen før vi er rett ved turens endepunkt. Vi går en ekstra etappe forbi Sandhaug.

Dag 4 – Vi fant himmelporten

«Kurr, kurr»

Idet brenneren slås av høres umiskjennelige lyder rett utenfor teltduken.

«Kurr, kurr»

Vi kommer oss på beina og bytter på å forsiktig stikke hodet ut av lufteluka i enden av teltet.

«Så du den? Den sitter ved steinen der»

Og sannelig, noen meter bortenfor teltet sitter ei fjellrype og skotter på den røde nylonkonstruksjonen som inntil nylig duret som en liten jetmotor.

«Kurr, kurr»

Vi titter, og rypa skakker på hodet. Slik holder vi på til vi finner ut at det er på tide å rive leiren å komme seg av gårde. Vinden tar seg opp, og et dusin dråper treffer brilleglassene med en gang vi går ut av teltet. Den første økta gjemmer vi oss inni hetta begge to.

I økt to letter været, og sola fra gårsdagen er tilbake. Vi møter en gruppe pensjonister med dagstursekker, en rask nederlender med pulk og en franskmann som har helgardert seg med ski, truger, snøanker og diverse sikkerutstyr etter at han ble tatt av uvær og måtte snu forrige gang han prøvde å krysse Hardangervidda.

Backupen hans later til å ha kommet godt med – vi møtte ham ruslende rundt på truger etter at bindingen på skien ikke ville fungere.

Plutselig stopper alle opp. Noen peker med staven. Over en kant kommer en flokk reinsdyr i høy fart, følger en åskam et lite stykke og forsvinner ut av syne. Sporene viser at flokken har løpt høyt og lavt i området – det er nesten som de har brukt dalen som en half pipe.

Vel på toppen av dagens lengste oppoverbakke blir vi stående å glo begge to. Dette må jo være det nærmeste man kommer himmelporten? Ingen av oss forventet å finne den i et skar over Litlos, men, med den spektakulære naturen vi har fått oppleve de siste dagene så var det ikke fullstendig urimelig at den skulle være her heller. Dette er et skue som må oppleves, og når man først kommer seg dit, så kan vi absolutt anbefale nedoverbakkene ned til Litlos også.

Dag 5 – Vind med pulk i kastene

Noe av det fine med turlivet er at det (spesielt på vinteren) er allment akseptert med godis til alle døgnets tider, også frokost. Snopet og den nytrakta kaffen kom med når dagens første utfordring tronet foran oss – en oppoverbakke som, angrepet motsatt vei, ville vært en kjempefin slalombakke. Mari ledet vei oppover med et tempo og sprett i steget som selveste Johaug ville blitt misunnelig på. Vinterløypen mellom Litlos og Hellevassbu går gjennom et kupert fjellområde, og i løpet av første økt blåste det opp. De gangene vi passerte åpne partier hendte det rett som det var at vinden tok tak i pulkene og veltet dem bortover – uavhengig om det ble brukt stivt drag eller taudrag. Tidvis sendte den oss overende også.

Sammen med vinden kom plussgradene og det harde snølaget ble transformert til våt slush. De ellers så raske pulkene våre grov seg godt ned. På dette føret ville nok en Pariserpulk – pulkverdenens svar på Volvo 240 – seilt forbi Fast'n'Lite pulken i karbonfiber med smurte meier. De har alle sine styrker og svakheter.

Vi ankom Hellevassbu rundt lunsjtider og bestemte oss for å unne oss en innelunsj. Her var også pensjonistene vi hadde møtt dagen før, og de hadde fått en fersk værmelding med seg fra Litlos – på det verste skulle det blåse mellom 17 m/s og 22 m/s i dag, som tilsvarer sterk kuling. Etter å ha studert kartet grundig og snakket med kjentfolk bestemte vi oss for å fortsette videre noen økter. Fjellene ville stort sett skjerme oss fra den verste vinden og Hillebergteltet tåler været fint om man setter det opp rett.

Annet utstyr som imponerte denne dagen var det stive taudraget – det var like helt og pent til tross for at vinden snurret pulken rundt både en og to ganger. Selv om fjellene tok av for den mest intense vinden, lekte den fortsatt med oss. Det er gøy med noen slike økter også!

Dag 6 – Dette må jo være Bakken!

Som lovet løyet vinden i løpet av natten. Etter noen dager på tur så går morgenrutinene som en drøm; havregrøt inntas før man våkner nok til å tenke over det, kaffe traktes og nytes, føtter tapes og håret børstes med en Jordan-oppvaskkost. Ingen av oss er helt klare for at dette er siste dagen, men det kribler i beina og vi vil ut å gå mer på ski.

Kilometerne er litt for korte, men veldig fine. Ved det vi velger å kalle Himmelport 2 fikk vi et fantastisk utsyn over fjellområdene på andre siden av målet. Her ventet også turens råeste nedoverbakke – å bremse kunne vi bare glemme. Dette må være Hardangerviddas Bakke med stor B. Vi satt i sola på toppen akkurat lenge nok til at den hardeste skaren smeltet, så var det bare å la det stå til. For en fart! For en stil! Dette er nok første bakke på turen hvor taudraget og det stive draget var like kjekke.

Plutselig var vi på Haukeliseter, midt mellom raske langrennsløpere, toppturentusiaster, kitere og turister som tok sine aller første steg på ski. Solbrente, snørrete og veldig fornøyde.

Litt om utstyr

Topp skivalg til denne turen:

1. Åsnes Ousland
2. Åsnes Amundsen
3. Åsnes Mountain Race 48

Ta gjerne med to sett kortfeller, ett bredt og ett smalt. Langfeller kan være kjekt å ha i de verste bakkene, men er ikke en nødvendighet (vi gikk uten).

Skal du gå turen med pulk anbefaler vi stivt drag.

Teltet vi brukte var Hilleberg Kaitum 4GT. Et solid helårstelt i tunnelkonstruksjon kan også fint brukes, men vi anbefaler ikke å gå denne turen på vinterstid med et «superlight» telt.

PS: På vinterstid legger man ofte «på en person», dvs. at et tremannstelt sommerstid regnes som et tomannstelt på vinterstid.