Vi er stolte over å ha inngått ett samarbeid med Medical Aid Mountaineering. En frivillig organisasjon, som gjør det lille ekstra.

Som de sier det selv: Medical Aid Mountaineering (MAM) er en liten, men stolt gjeng fjell- og naturentusiaster, som liker seg best ute i det fri. Enten de er i fjellet eller i skogen, med ski, fjellstøvler, klatresko eller stegjern. Den frivillige organisasjonen kombinerer ekspedisjon/trekking med å bidra med førstehjelp til lokalbefolkning i isolerte landsbyer der det ikke er etablert kvalifisert helsetjeneste. Ved hjelp av enkle, men effektive midler kan man utgjøre mye på kort tid og med lite ressurser. Det handler om å bidra i lokalsamfunnene man passerer på veien, med kunnskapen alle ekspedisjons-farere besitter. Bare det å rense et sår og legge over en bandasje, kan skape ringvirkninger i landsbyen og redde liv, også etter du har reist videre.

MAM består av: Solvor, Erik Mowinckel, Karoline Eide, Sudha.

Nubri ekspedisjonen. Medical Aid Mountaineering har fått med seg 3 flotte karer. Robert , Jørgen og Sigurd. Og fotografen Ingeborg Jacobsen.

15.Oktober 2016 reiste de sammen på denne ekspedisjonen, som har fått navnet. Nubri Ekspedisjonen. Sentralt i Himalaya finner man mektige tinder, dype daler, hengende breer og fossende stryk. Området er majestetisk og i stor grad urørt av menneskehånd. Kun spredte landsbyer i dalbunnen som har levd isolert og fra hånd til munn i lange tider.
Eventyrere har siden starten av 1900-tallet utforsket deler av Himalaya’s vakre fjell. Mange fjell og områder er fremdeles ubesteget og et av disse ligger I området, som heter Nubri og vil være et av ekspedisjonens mål i oktober 2016. Fjellet de skal bestige har ingen navn og har noen spennende linjer som vil kreve både list, mot og styrke for å kunne toppe’s ut! Robert Caspersen, Sigurd Felde, Jørgen Aamot, Solvor Småkasin og Erik Mowinckel danner teamet, som skal bestige fjellet som ligger tilknyttet Larkya La-passet i Nubri regionen. Fjellet Manaslu (8163moh), som er verdens 8’ende høyeste fjell ligger i nærheten og er med på å skape en mektig kulisse for turen. Fjellet de skal bestige har uviss høyde, men antatt 7000m. Base Camp vil bli I Larkya La-Passet på 5200 moh. Og nærmeste landsby er Samdo på 3800 moh.

På veien mot fjellet I Nubri, vil alle ekspedisjonsdeltakerne gi førstehjelp og råd til de som trenger det. Den Nepalske legen Sudha Shahi, som vi har blitt kjent med i dokumentaren Medisindamene. Er et unikt bidrag for ekspedisjonen, som vil være med på å sikre kvalitet på jobben som skal gjøres, hun forstår språket og kulturen de vil møte I fjellene.

Deltakerne vil kunne gi enkel og basal sårstell, samt at de kommer til å ha medisiner og utstyr for å behandle infeksjoner, fødsler og andre medisinske tilstander.

De vet det nytter å gi hjelp på denne måten, og flere liv reddes ved å enkelt vaske å stelle et sår. MAM gir de muligheten til å overleve, og kunne ta bedre vare på hverandre ved hjelp av enkel undervisning og kunnskapsformidling.

April 2015 Området ekspedisjonen skal bevege seg inn I, ble hardt rammet av jordskjelvet I 2015. Episenteret ligger noen kilometer sør for siste landsby med bilvei. Dalføret Budhi Ghandaki og Nubri-regionen ble totalt isolert og mange av landsbyene ble rasert og ødelagt.

MAM var i Nepal kort tid etter jordskjelvet for å bidra med førstehjelp og utstyr i form av telt, presenninger, ris, salt og matolje for å sikre den første akutte tiden. Inn til området så finnes det ingen bilveier, og det store skjelvet førte til at flere av stiene deres ble ødelagte. Så Nubri- ekspedisjonens deltakerene forventer seg mange sterke øyeblikk og opplevelser.

Under kan du se et intervju NRK gjorde med Solvor og Ingeborg før årets ekspedisjon

MAM har nå avsluttet sin 5 ukers ekspedisjon til fjellene i Himalaya og Nepal.

Ekspedisjonsmedlemmene Karoline Hasle Einang (basecampmanager/sykepleier), Ingeborg Jakobsen (film), Solvor Småkasin (ekspedisjonsleder/klatrer/sykepleier), Robert Caspersen (klatrer), Jørgen Aamot (klatrer), Sigurd Felde (klatrer), Sudha Shahi (nepalsk lege) og Erik Mowinckel (klatrer/fysioterapeut) er nå alle vel tilbake i Norge fulle av inntrykk og gode opplevelser!

MAM har lenge ønsket å få til en ny ekspedisjon som innebærer ikke bare klatring og flotte turopplevelser kombinert med å gi førsthjelp til de vi møter på vår sti, men også å få arbeidet dokumentert på film for å vise at MAM arbeid enkelt kan gjøres og bør gjøres av alle som reiser på tilsvarende turer i rurale strøk!

Etter mye forarbeid, samling av ekspedisjonsdeltagere og stor positivitet og velvilje fra våre samarbeidspartnere ble drømmen endelig virkelighetgjort!

Vi dro fra Oslo 15 oktober fulle av forventninger og med nok utstyr til å ferdes i fjell og drive med humanitært arbeid underveis. Ikke minst med en sprek og kompetent kamerakvinne og en hel del filmutstyr i bagasjen!

Cargo på rundt 400 kg ble effektivt sendt av DHL Ekspress 14 dager før turen og ble plukket opp i Kathmandu i sin helhet da vi landet i Nepal. Første del av turen var unnagjort og vi satte snutene mot fjellene etter test av Helsport teltene vi hadde med som skulle huse oss de neste ukene og repakking av all bagasjen.

Første dag innebar en lang og tidvis krevende jeep tur til veis ende mot innsteget på turen, landsbyen Sothikola 700 m.o.h. 4WD jeepene med høy bakkeklaring kom helt klart til sin rett og eventyret var igang. I Sothikola stanser all form for vei og går over i sti, hengebruer og trange daler som bukter seg mot gradvis oppover mot fjellene.

Hett klima, shorts, sandaler, caps og solbriller var utgangspunktet for trekkingen og vi møtte på de første pasientene umiddelbart etter anmarsjen. Robert spottet raskt noen barn med skitne skrubbsår, fisket frem førstehjelpsbagen, fikk renset og plastret og via nepalsk kjentmann og tolk fikk forklart skuelystne hvor viktig og enkelt det kan gjøres å få det til å gro skikkelig. Turen og arbeidet var igang.

I 3 innholdsrike uker vandret vi mot fjellene, gjennom små og store landsbyer som i stor grad var gjenoppbygget etter jordskjelvet ifjor. Over enorme jord- og steinras som vitnet om ødeleggelsene året før og som fortsatt innheholder omkomne fra skredene dengang og ikke minst fra dødelige ras bare uker før vi passerte. På nye stier grunnet fjellsider som har kollapset, hengebruer som har havarert og elver som har tatt nye løp. Ødeleggelsene har vært store og vi så at infrastrukturen i form av smale stier i bratte fjellsider har vært utsatt. Det er fortsatt betydelig risiko for nye skred og steinsprang ved regn og nye jordskjelv og vi holdt sammen og vurderte hele tiden veivalg.

Folk i landsbyene har det stort sett bra, men i tiden med gjenoppbygging av hus og stier er det fortsatt skader som forekommer. Vi fikk god bruk for kunnskapene våre i basal førstehjelp og alle bidro med sårstell og informasjon om hygiene og sårbehandling.

Vi traff på tidligere pasienter fra turene forut og alle var nå med god helse. Ikke minst den 2 år gamle jenta Singlamo i landsbyen Bihi på 2500 m.o.h.! Dette var et gledelig og overraskende gjensyn på begge sider. Solskinnshistorien om Singlamo fikk også her et nytt kapittel ettersom hun skulle bli storesøster til en så langt ufødt gutt!

Den 4 uken ankommer vi basecamp på 5000 m.o.h. til andre delmål som er klatring av det hittil ubestegne fjellet Pawar Himal på 6400 m.o.h. Vi har nå akklimatisert oss gradvis med å oppsøke nye høyder gjennom siste uken. Været har stabilt og fint og vi er i stort sett god form alle sammen unntagen Solvor som brygger på bihule- og halsbetennelse som ikke blir bedre, men heller verre når vi ankommer BC. Fjellet er mer komplekst enn antatt utifra bildene fra google earth og vi legger en slagplan for klatringen.

Solvor er utelukket for selve klatringen pga helsen, mens Robert, Jørgen, Sigurd og Erik tar fatt på fjellet. Fra BC er det en enorm morenemasse som skal forseres før bretungen nåes og det er på med stegjern og klatreutstyr. Søndag 6 november starter de 4 på morgenen med 2 telt, tau og sikringsutstyr i sekken og mat for 2 døgn i fjellet. Morenemassen er ustabil, løs og tidvis som å bevege seg på et korthus med kjempeblokker av stein. Ingeborg (film) velger å kun følge gutta et lite stykke i løsuren før hun trekker seg tilbake til BC, det er for farlig å bevege seg her ettersom hun likevel ikke skal være med videre. Breklatringen mot planlagt highcamp på 6000 m.o.h. byr på fin breis og fast snø med synlige bresprekker og forutsigbart terreng. Det benyttes tau for å komme seg over det blankskurte fjellet til breleppen og opp det første bratte ispartiet, deretter er det moderat bratt terreng videre uten behov for tausikring.

I BC har Solvor, Karoline og Ingeborg god oversikt over gruppen med kikkert og avtalt radiotid. Mot kvelden er to telt i highcamp etablert og gutta legger seg i posene etter litt drytech i magen hverseg 2 fulle vannflasker i soveposene for å gi litt ekstra varme. Utsikten herfra er formidabel med mektige kulisser og Manaslu 8163 m.o.h. som skygger for de siste solstrålene.

Mandag 7 november er det 4 slitne karer som våkner i highcamp kl 05 og radiokontakt med BC kl 06. Erik har brukt mye krefter dagen før for å nå highcamp etter manglende akklimatisering, men alle starter på toppstøtet i strålende vær. Jørgen er eneste som har med ski på Pawar Himal og ser gode muligheter for retur fra toppen til highcamp denne dagen! Klatringen fra highcamp er brattere enn tidligere på turen og sprekksystemene større og mer komplekse. Toppgjengen benytter ikke tau eller sikring på denne delen av turen. Erik melder pass etter 200 høydemeter grunnet tung form og krevende terreng når stilen blir alpin og returnerer til highcamp for å pakke leir og venter på resten. Robert, Sigurd og Jørgen fortsetter i godt driv videre mot toppen og topper ut ca kl 13. De er en kort halvtime på toppen tar bilder og nyter panorama utsikten mot Manaslu, Everest, Annapurna og resten av det majestetiske Himalaya før Jørgen setter på seg skiene og finner en ny linje tilbake mot highcamp. Jørgen får sikret Robert og Sigurd over en glupsk bresprekk før han forsvinner avgårde. Robert og Sigurd følger raskt på i samme spor de kom opp og de 4 beveger seg samlet fra highcamp kl 16 og videre ned mot BC som nåes med hodelykt på kvelden.

Morenemassen i mørket er et crux i seg selv, men god varding på turen opp gjør returen så trygg som den kan få blitt. En sliten, men superfornøyd gjeng møter BC som stiller med varm drikke og rikelig med mat!

Dagen etter er det hviledag, men vi har fortsatt tid til mer klatring og utforskning av området før vi må fortsette på turen tilbake mot sivilasjonen. Vi rekker å legge faste tau til highcamp 5600 m.o.h. av Larkya peak med Karoline som også får prøvd seg på Himalaya fjellene. Neste dagene får vi til uttopping av Larkya Peak 6200 m.o.h. med Solvor (som nå heldigvis er i bedre form), Ingeborg, Erik, Robert, Sigurd og Jørgen. 3 sistnevnte har med ski og får kjørt ned fra topp til bunn som mulige første ski decent!

Vinden tar seg opp i fjellet etter denne turen og vi pakker leir og fortsetter videre over Larkya passet 5100 m.o.h. og videre nedover i lavlandet. Sigurd, Jørgen og Robert har mer krutt til overs og vil prøve en ny linje på Pawar Himal i ett push tur/retur, men må snu på grunn av for knapp tid, økende vind og tunge ben.

Alle har fått kjent på den tynne luften, de mektige fjellsidene, lyden av stegjern mot hard Himalaya is, den luftige følelsen av å bevege seg på verdens tak og den gode lagånden som har vært i teamet. Alle har lært seg selv å kjenne litt bedre og hatt utbytte av hverandres kompetanse på de ulike områdene! Uten hjelp fra BC med væroppdateringer fra Norge, råd og tips over sambandet, super støtte fra bærerne våre som har lagt til rette for oss som skal klatre. Og uten tvil også takket være gode forberedelser med riktig utstyr og medisiner for alle tenkelige scenariorer vi måtte få, så har vi hatt den suksessen vi håpet på, men ikke kunnet forvente!

Vi forlater en søppelfri highcamp og BC, kun en taustump og skrukarabiner fra en abalakov (isanker) på Pawar Himal. Dette er langt fra regelen noe vi så på Larkya Peak og konfronterte direkte med en annen ekspedisjon på det fjellet og som den nepalske turist-/klatreindustrien i Nepal må ta til seg!

Ferden videre nedover i lavlandet gikk bra, uten de samme jordskjelvskadene som vi så på turen oppover. Men også her møter vi stadig på kutt, brannskader og infeksjoner som vi behandlet og gav råd om. Vi har lagt igjen mye ekstra førstehjelpsutstyr til nøkkelpersoner i landsbyene og brakt MAM tanken videre til andre turister og turoperatører på vår vei.

Vel tilbake i Kathmandu var det tid for å pakke cargo på ny, bli kjent med de ulike kulturattraksjonene, handle litt julegaver og gjøre seg klar for hjemreisen til julestrien, familier som venter og hverdagen på jobb.

MAM ekspedisjonen 2016 har skapt mye inntrykk og gitt oss mange opplevelser på medmenneskelighet, gitt oss en påminnelse på hvor godt vi har det hjemme i Norge og sette pris på alle mulighetene og tryggheten vi omgir oss med. Likevel kan Nepal og Himalaya som mange andre steder gi oss indre og ytre inntrykk som vi ikke kan få her hjemme så motivasjonen for å dra på nye eventyr er uten tvil forsterket etter tur!

Vi håper at bildene, historiene og etterhvert dokumentaren som kommer på TV vil friste flere til å ta med MAM tanken i bagasjen neste gang de drar på tur!

God planlegging, riktig utstyr, tilstrekkelig med førstehjelpsutstyr og riktig innstilling er nøkkelen og vi i MAM er der for å gi råd på veien! Man må helt klart ikke være helsepersonell for å gjøre en humanitær innsats!

Vi takker alle våre samarbeidspartnere for at denne turen ble realisert!

Hilsen alle i ekspedisjonen og MAM crewet.